Jeg vil utfordre dere til å sette dere godt til rette. Gjerne alene, eller med noen ørepropper. Sitt og ta imot lovsangen. Ta imot hva Leeland sier. Og ikke minst, ta imot det Gud sier deg. Han følger med deg.

Samtidig kan jeg skjønne det. Å være kristen er ganske fantastisk, og jeg er virkelig glad for at jeg er det. Tanken på at ikke alle de rundt meg er kristne, er verre. Tenk at de ikke kommer til himmelen?! Tror ikke det er noe morsomt å havne et annet sted. Joda, jeg vet at ikke alle tror på en himmel og et helvete, men jeg gjør det. Jeg skjønner godt at folk misjonerer, men jeg har aldri likt tanken på å «presse på» sånn.

Kan du se på noen at de er kristne? Kan du merke det når du snakker med personen? Kanskje med noen, men ikke med alle. Jeg har selv fått aldri så lite sjokk når enkelte forteller at de er kristne. Det er ikke alltid det er så selvfølgelig. I Bibelen står det at man skal leve som en kristen. Hvorfor kan vi ikke gjøre det? Hvorfor kan vi ikke slutte å banne? Når jeg sier vi så mener jeg alle kristne. Hvorfor kan vi ikke følge budene? Det burde jo være det minste vi kan gjøre. Sist og slettes ikke minst, hvorfor kan vi ikke vise hvor god vår Gud er? Hvorfor kan vi ikke vise Guds kjærlighet gjennom oss? Jeg har ofte tenkt over hvordan religion har skapt mye hat i verden. Det er ikke religionen, det er personene. Gud er ikke slem, han er god. Jeg har en utfordring til deg.

Jeg har en utfordring til dere. Gå ut og hvis Guds kjærlighet. Ikke nødvendigvis gjennom misjonering, men ved å være god. Vi er Guds barn.

Som kristen ber jeg mye. Jeg ber egentlig for det meste.  Jeg ber for andre folk, meg selv, dyrene og i det hele tatt. Jeg ber med andre ord om alt mulig, og når som helst. Det kan være på bussen, når jeg skal sove, skolen, konserter og ellers hvor jeg måtte befinne meg. Det er rart med det, men det er også veldig godt. Jeg har mange ganger opplevd at ting går bedre både for meg og andre etter å ha sagt en liten bønn. Enkelte vil vel kanskje mene at det er fordi jeg tenker positivt, men jeg mener overhode ikke det. Innimellom hender det at jeg ber om ting jeg ser på som umulig, og når det blir oppfylt tar jeg det som et svar.

Det er med andre ord mange forskjellige meninger rundt temaet. Noen ber masse, mens andre ikke ber i det hele tatt. Men det er en ting som har slått meg. Når vi havner opp i livstruende situasjoner, så er det virkelig mange som tyr til en  liten bønn. Det er litt merkelig. Er det for å prøve en siste utvei i tilfelle det finnes en Gud? Kan det være at man innerst inne tror at det finnes en Gud? Jeg aner ikke. Jeg vet bare at jeg tror på Gud, og derfor er det naturlig for meg  å be. Hva tror du?

Se på mennesket som sitter ved siden av deg, eller det forrige menneske du så. Hun eller han hadde to øyer. For å beskytte øyene har hun/han to øyelokk. Når man får noe rusk på øyet blunker man automatisk. Selv når man ikke merker at det er noe på øyet, blunker man. Det er ganske utrolig.

Se på vannet. Se hvordan bølgene fungerer. Se hvordan vannet er gjennomsiktig, se hvordan vannet ikke er så gjennomsiktig. Tenk hvordan vannet slukker tørsten vår. Se hvordan regnet slukker bakkens tørste.

Se på trærne, plantene, dyrene, og ikke minst menneskene. Så perfekt satt sammen. Skal alt det være laget av big bang? Er det ingen andre som står bak? Det kan ikke være mulig. Det må stå noen bak det. Gud står bak det hele. Det er i alle fall det jeg mener.