Vi, Guds barn

Jeg har aldri vært sånn som absolutt må misjonere hele tiden. Jeg har aldri likt folk som er så veldig «på» hele tiden. Jeg syns det virker så kunstig, så merkelig.

Samtidig kan jeg skjønne det. Å være kristen er ganske fantastisk, og jeg er virkelig glad for at jeg er det. Tanken på at ikke alle de rundt meg er kristne, er verre. Tenk at de ikke kommer til himmelen?! Tror ikke det er noe morsomt å havne et annet sted. Joda, jeg vet at ikke alle tror på en himmel og et helvete, men jeg gjør det. Jeg skjønner godt at folk misjonerer, men jeg har aldri likt tanken på å «presse på» sånn.

Kan du se på noen at de er kristne? Kan du merke det når du snakker med personen? Kanskje med noen, men ikke med alle. Jeg har selv fått aldri så lite sjokk når enkelte forteller at de er kristne. Det er ikke alltid det er så selvfølgelig. I Bibelen står det at man skal leve som en kristen. Hvorfor kan vi ikke gjøre det? Hvorfor kan vi ikke slutte å banne? Når jeg sier vi så mener jeg alle kristne. Hvorfor kan vi ikke følge budene? Det burde jo være det minste vi kan gjøre. Sist og slettes ikke minst, hvorfor kan vi ikke vise hvor god vår Gud er? Hvorfor kan vi ikke vise Guds kjærlighet gjennom oss? Jeg har ofte tenkt over hvordan religion har skapt mye hat i verden. Det er ikke religionen, det er personene. Gud er ikke slem, han er god. Jeg har en utfordring til deg.

Jeg har en utfordring til dere. Gå ut og hvis Guds kjærlighet. Ikke nødvendigvis gjennom misjonering, men ved å være god. Vi er Guds barn.